l

av: KARIN MOE HENNIE, DANSER, KOREOGRAF OG TEKSTFORFATTER

• 12:57
• 25
• JAN
• 2013

Det er vel mange som i tenårene har tatt storebror på fersken med en bunke Playboy under senga, eller en kasse med pornoblader under skaterampa. På mitt pikerom kunne min tvillingbror være så heldig å finne et par romantikkblader skjult under puta. Noen sider var lest så omhyggelig at de nesten gikk i oppløsning. Jeg husker at jeg syns det var spennende, og noen linjer sitter fastlimt på hukommelsen den dag i dag: «Han førte henne ned på skinnfellen foran peisen. Brystene hennes svulmet mot ham, og hun kom som et skjær i en trang vik…». Det er så kleint, og det er nesten så jeg i skrivende stund blir en smule pinlig berørt av å gjengi denne type skildringer.

Karin Moe Hennie

Nå sitter småbarnsmødre i full offentlighet, ja på fly, og leser porno. De sitter på bussen og leser til de blir helt røde i tryne. Litt dasking og rising med både det ene og det andre. Side opp og side ned med detaljerte beskrivelser av noe man ikke akkurat kan betegne som A4-sex. Fifty Shades of Grey-trilogien har blitt en snakkis. Jeg har lest den og jeg finner den til tider pirrende om jeg skal være helt ærlig. 

«Jeg bare leser den fordi alle andre gjør det», sier de hele gjengen. BULLSHIT! Bøkene er ikke engang godt skrevet. Innrøm det, damer; dere er på søken etter å piffe opp akten litt!

Når jeg hører en voksen, veloppdragen sørlandspike fortelle venninnens mann at han må «lade kanonen» før kona kommer hjem, da faller haka mi ned et par hakk. Faktisk helt ned til knærne! Denne utviklingen har da skjedd veldig plutselig, eller?

Utrolig hvor mye som endrer seg bare pornoen kommer i bokhandelen og ikke øverst på hylla hos Narvesen, og utrolig hvor mye det har og si at den kommer i bokform, og ikke i fargesprakende, glisne blader.

Samtidig som at kvinner har kastet seg på Ffty Shades bølgen, så har vi tatt skrittet inn i et nytt år. Det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett. En tid der kvinnens plass var i hjemmet, med ansvar for barna og for at huset var plettfritt. I den tiden da det var uhørt å ha noen form for kjønnslig handling før ekteskap. Jeg har vært så heldig å arve en gammel arkivmappe som opprinnelig tilhørte min tippoldermor, Lorentse Moe. Jeg har brukt timer på å studere hennes pene håndskrift. Mappen inneholder bl.a. taler hun har skrevet, kjærlighetsbrev fra hennes hjertes utkårede, og til og med fanbrev til Vilhelm Krag.

I denne arkivmappen kom jeg over en liten håndbok, og tro meg når jeg sier at den ikke ligner det minste på Fifty Shades of Grey. Boken heter «Mand og kvinde, Nogle Bemærkninger om ungdomsliv og ægteskab», og er utgitt i 1903. Da jeg først åpnet boken tenkte jeg at dette må være en spøk, at det ikke kunne være sant. De tre bindene i Fifty Shades triologien, ville nok i 1903 blitt omtalt som djevelens og satans samlede verker.

I håndboken blir det for eksempel anbefalt binding, men i en helt annen sammenheng enn i Fifty Shades of Grey, der hovedpersonen bindes fast i både det ene og det andre. Tau blir anbefalt for å hindre uanstendige handlinger grunnet et skittent sinn. «Somme anbefaler disse, der er udsatte for at øve tryk paa underlivsorganene i søvne, at lade sine hænder binde op i en snor, der gaar rundt nakken. Kan en vænne seg til at sove med hænderne over teppet er det jo bedst. Sengen bør rømmes, saa snart man vaagner. Skulde man vaagne for tidlig, er det bedre at staa op, lufte sengeklæderne og faa endel gymnastikk for saa at tage en lur senere paa dagen før middag».

Det er bare litt over 100 år mellom disse to utgivelsene. Fra den lille håndboken som helt sikkert lå gjemt i nattbordskuffen til Lorentse, til Fifty Shades of Grey som nå ligger side om side med bibelen i overraskende mange sørlandske hjem.

Mye har skjedd i løpet av de siste 100 årene. Snakk om helomvendig. Fifty Shades trilogien er utsolgt fra forlaget. Den ble revet ut av hyllene før jul, og lå klar til dyst under mang en kvinnes juletre. Kjøpt av ektemenn som muligens øynet et håp i mørke. Jeg syns det er deilig. Den moderne kvinne vet hva hun vil ha. La oss kvinnfolk lese til vi får hektiske, røde roser i kinnene. Vi lever jo i 2013, ikke i 1903!