Epidural og Snickers
Alle snakker om sin fødsel som historiens verste. En fødsel oppleves jo gjerne som dramatisk. Ikke bare for den utøvende part, men forståelig nok også for mannen.
I kampens hete glemmer man alt rundt seg, og gjør bare det som kroppen krever av en. Jeg hadde det f.eks. sånn at jeg fikk et behov for å gå ned på alle fire da riene meldte sin ankomst. Om jeg da befant meg på gata, i stua, eller i en butikk spilte liten rolle. Den blivende moren gikk ned for telling. Jeg fødte mitt første barn på Rikshospitalet i Oslo. Vel fremme på sykehuset, sto jeg og ventet ved inngangen mens mannen min parkerte bilen. Da han kom inn igjen, fant han sin kone liggende på alle fire i resepsjonsområdet. Alle trodde vannet hadde gått, men egentlig hadde jeg bare tisset på meg! At mannen min ble en smule brydd, ga jeg fullstendig blaffen i, selv om jeg i ettertid har en viss forståelse for hans rødmende kinn.
«Jeg tror vi skal ta heisen opp til fødeavdelingen», sa han tilsynelatende rolig mens han hjalp meg på beina. Vi kom oss inn i heisen, tok den opp, men idet døren åpnet seg så fikk jeg en ny ri. Jeg stupte automatisk ned på alle fire, og menneskene som sto klare for å ta heisen ned, ble sjokkerte vitner til at døren bare gikk igjen foran trynet på dem med et stønnende kvinnfolk inni!
«Skal vi bare kjøre ned igjen», sa mannen min, med en smule desperasjon i stemmen. Dermed bar det ned til første etasje igjen, for så å returnere rett opp igjen. Vel oppe, var rien over for denne gang, og jeg var endelig blant likesinnede. Så kom en ny ri og jeg hadde fått tildelt en broiler av en jordmor. Hun lignet mer en russisk kulestøter enn en omsorgsarbeider. Jeg var på nippet til panikk grunnet de intense smertene, men da var kulestøteren der med en gang. «Ikke grin! Jeg synes ikke synd på deg uansett!» Sterke ord, men det verste var at det reddet meg. Jeg tok meg sammen.
Mannen min var sulten. Han spiste tre pakker mentos i bilen på vei til sykehuset, noe han selv ikke husket, fordi han var mer opptatt av å presse fingeren inn i øret for ikke å spy av at jeg spydde. Dette er historier for framtidige familiestunder, folkens.
I og med at min søster bodde rett ved sykehuset, ringte han henne for å høre om hun kunne komme med noe mat. Det var kveld, og kiosken på sykehuset var stengt. Jeg kan ennå huske lukten av nuggets som spredte seg idet han satt og knasket på dem mens jeg gjorde et mislykket forsøk på å ligge i et glohett badekar. Midt i nuggetsfesten fikk han se sin kone komme krabbene naken ut fra badet med den store magen subbende i bakken. Bon appetit!
Så var det saccosekk som sto for tur. Der lå jeg, mens jeg tviholdt på lystgassen. «Ikke ta den gassen hvis du ikke trenger det da!», klarte mannen min å si, noe som resulterte i dårlig stemning. Enda kjipere ble det da beskjeden kom om at det etter fem timer enda ikke var antydning til åpning. Ja! Åpning, slimpropper og klystér er alle ord man som fødende bare må forholde seg til. Kroppen har blitt allemannseie, og etter hvert gir man jo blaffen i hvem som stapper fingrene inn i det aller helligste.
Jeg får beskjed om at de vil sette epiduralbedøvelse. Greit, tenker jeg, og den store nåla som for meg hadde stått som et mareritt i dagene før fødselen, var noe jeg nesten ropte på nå. Fem minutter til, så skulle Gunther være her med sprøyta. Fem minutter gikk, en halvtime gikk. Ingen Gunther! Det hadde skjedd en ulykke, og tyskeren var nødt til å prioritere dette. Forbanna tull, tenkte jeg da. Forståelig nok, tenker jeg nå! Mannen min løp frem og tilbake mellom kjøkken og fødestua for å servere meg rød saft, og utenfor kjørte min svigermor forbi en gang i timen og tutet for å ønske lykke til.
Endelig kom Gunther. Han ba meg krumme ryggen, mens han fortalte hvor idiotisk det hadde vært av meg å tatovere korsryggen. Jeg krummet det jeg kunne, vel vitende om at jeg har en rett rygg. «Du må krumme din rygg!», sa Gunther med tydelig tysk aksent. En aksent som føltes som gnagsår i øregangene. «Jeg har en rett rygg», prøvde jeg å si. Mannen, som nok hadde lang erfaring med hissige, fødende kvinner, satte endelig sprøyta. Midt i min tatoverte sol! Så kom solformørkelsen med beskjed om at epiduralbedøvelsen like godt hadde stoppet opp hele fødselen!
Da ungen omsider så dagens lys med et enormt conehead etter sugekoppen, spiste jeg tre doble Snickers og lovet meg selv at DETTE skulle jeg aldri gjøre igjen.
Men sannelig. Det kom visst to til!