Jeg har en fantastisk jobb. Det har jeg virkelig, og det er som folk sier: Jeg er heldig som kan leve av hobbyen min. Det vil ikke si at jeg er i ekstase hver dag når jeg våkner og gjør meg klar til en ny arbeidsdag. Det er ikke alltid jeg har lyst til å sette meg i bilen for å kjøre til en barnehage to timer unna. Det er ikke alltid jeg føler at energien min strekker til, og det er dager der jeg tenker at jeg ikke orker å stå foran 100 små barn. Men det er sjeldent, veldig sjeldent.
I dag avsluttet jeg en fantastisk turné i Aust-Agder. Den kulturelle bæremeisen er helt unik. Landets skoler får sitt via den Kulturelle skolesekken. Noen lærere syns til og med at det kan bli for mye. Hva med barnehagene? De færreste av landets barnehager får besøk av profesjonelle kunstnere i egen «stue».
Forestillingen Dingle som en kringle ble godt tatt i mot av barn og voksne i nabofylket vårt. I løpet av to uker har jeg vært innom 18 barnehager. Noen steder var det 40 barn i publikum, andre steder var det 13. Noen steder fikk alle, også de minste lov til å være med. Andre steder » snek» første klasse fra naboskolen seg inn. » Det er ikke ofte vi får besøk her ute på bygda, så vi pleier å dele», sa de ansatte. Jeg skjønner dem godt.
Det er interessant å reise rundt slik som dette. Jeg møter mange ulike typer mennesker. Mange artige, skjønne, snørrete, nysgjerrige, sjenerte barn. Noen med tissetung bleie, og andre med en eim av dritt hengende etter seg. Noen barnehager er som labyrinter. De er bygd på i så mange etapper at du ikke engang husker hvor du kom inn. Andre barnehager er så moderne at de blir på grensen til upersonlige, sterile og kalde. Bygninger som er så godt isolert at man hverken hører barnelatter eller gråt når man stikker hodet inn døra. Der lyset går av og på av seg selv.
Så er det den eldgamle barnehagen. Det Hvitmalte huset med romantisk hage og smijernsport. Barnehagen som bærer navnet til den gamle mannen som pleide å bo der. Der jeg, da jeg skulle på toalettet, ble geleidet ned i en kjeller som luktet som epler og gammel mur. Der det dugget på vinduene, og der luften sikkert ikke skiftes ut ofte nok. Der var det hyggelig, der! Der ble jeg stående ved kjøkkenbenken, med en kopp kaffe, mens jeg hørte latter fra alle rom, inkludert hagen.
I dag var jeg i en barnehage med 13 barn. Det ble tent stearinlys før forestilling, og da jeg skulle dra fikk jeg gave fra barna. En kurv stappet med frukt. Eplene var fra barnehagens egen hage. De hadde høner på utsiden, og en hund som tasset rundt. Heldige barn som får tilbringe hverdagen sin her, i disse omgivelsene.
Den Kulturelle bæremeisen fins ikke mange steder. I Vest- Agder eksisterer ikke dette tilbudet, med unntak av Vennesla kommune som har Den kulturelle sandkassen. Så vidt jeg vet så er det ingen andre kommuner her i Sør som har dette tilbudet. Hvorfor ikke? De minste barna kommer dårligere ut. Barnehagene har som regel ikke råd til å kjøpe forestillinger selv. Den kulturelle bæremeisen gir dem muligheter de ellers ikke ville hatt.
Jeg ser hvor stor glede barna har av å få besøk. Hvor stas det er når jeg kommer inn i barnehagen med » kollegaen» min, skjelettet Åsmund. Ryktene om at det befinner seg et skjelett i barnehagen sprer seg som ild i tørt gress. Ikke minst er slike besøk til inspirasjon for alle de kreative menneskene som jobber i barnehage. Jeg gir dem enkle verktøy som de kan bruke i videre arbeid.
Det er klart Den kulturelle bæremeisen er viktig. Det er klart at flere kommuner burde hatt dette tilbudet. Alle barnehager burde få sjansen til å få besøk «hjemme» i deres egen barnehage.
Det er givende for meg som kunstner, og det er viktig for barna!
Takk til Aust-Agder bibliotek og kulturformidling, og til Tonje Eikrem Jacobsen, for at dere ville sende rundt Dingle som en kringle!